Kommunikasjonsrådgivere – trussel eller mulighet for pressen?
Å forlate et langt liv i pressen og gå over i rollen som kommunikasjonsrådgiver har avstedkommet ganske mange kommentarer fra tidligere kolleger, gjerne av typen “Skal du gå over til fienden nå?” eller “Ingen kan stole på deg når du er kjøpt og betalt til å lure oss”.
Hvem som er “the good guys” og hvem som er “the bad guys” er ikke alltid like klart.
Mange ganger i mitt liv i pressen syntes jeg at jeg var med på å sette dagsorden – og gjorde samfunnsnyttig arbeid. Men jeg må innrømme at jeg også mange ganger hadde en noe besk smak i munnen og at det jeg drev med ikke alltid var like vesentlig.
På samme måte har det vært i informasjonsbransjen. Selv om vi er betalt for å få frem oppdragsiverens informasjon, så har jeg ofte følelsen av å være med på å drive samfunnsgavlig virksomhet – kanskje til og med oftere enn i pressetiden. La meg forklare:
Mange samfunnsforhold og sammenhenger kan være kompliserte og sammensatte. Det er pressens oppgave å trenge inn i slike ting og gjøre dem forståelig for folk. Men journalister skal spenne over et vidt felt, og de er heller ikke mer enn vanlige mennesker. Dessuten er det en kjensgjerning at de fleste redaksjoner har opplevd bemanningskutt og knapphet på ressurser.
I denne situasjonen kommer vi kommunikasjonsrådgivere inn som nyttige tilretteleggere av informasjon. Vi bearbeider stoffet og gjør det tilgjengelige for både folk og pressefolk.
Viktige forhold som aldri ellers ville kommet frem kan bli tilgjengelig. Det ideelle var at redaksjonene selv hadde kommet opp med dem, men sånn er virkeligheten ikke.
Selvsagt skal vi ikke underslå at vi har en agenda på vegne av oppdragsgiver, og at informasjonen ikke alltid er like nøytral. Men her må journaliststanden ta i bruk sine viktigste verktøy - kildekritikk og flerkildejournalistikk - og bruke dem slik de bør brukes i alle saker. Min påstand er at pressen kunne hatt nytte av å bruke kommunikasjonsrådgiverne mer aktivt.
Så kan man innvende at det bare er de som har råd til kommunikasjonsrådgivere som kommer til orde. Heldigvis har vi i Norge en stor og mangfoldig presse, slik at mange har muligheten til å slippe til med sitt syn, og det ligger i norske journalisters ryggmarg å opptre noenlunde uavhengig. Men vi kan heller ikke komme unna at det foregår en evig kamp om å definere “sannheten” på mange områder. Og både journalister og kommunikasjonsrådgivere er en del av denne kampen, enten vi vil eller ikke.
Hva mener du?
Raymond Dalen
Kommunikasjonsrådgiver
I thgouht finding this would be so arduous but it’s a breeze!
Neveah (13.01.2012)
