Digital Newcomer
Etter kronikken i Aftenposten der en ung mann fortalte hvordan det var å lukke fjesboken sin, poster vi disse betraktningene fra en som akkurat er kommet inn i det sosiale universet. Hun har altså bestemt seg for å stå frem og gi digitale nybegynnere en stemme (og ikke et ansikt, - av personvernhensyn! 
).
Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
Følelsen av å være nybegynner på FB er litt den samme som når jeg er invitert med på en venners-venner fest der den som ba meg – og sa det kom til å bli kjempegøy - forlater meg ved døra… Nå står jeg alene og betrakter alle som er ivrig i gang med å prate, ser veldig ut som om de vet hva de skal gjøre og akkurat hvorfor de er der.
Jeg ser folk som behersker tilsynelatende uformell tilstedeværelse og individuell omdømmebygging til fingerspissene, mens jeg får jernteppe og nesten ikke husker hva jeg heter i møte med venneforespørsler fra fjern og nær fortid.
Det er noen kjente fjes innimellom. Jeg husker bruddstykker av historier knyttet til navnene som dukker opp. Er det kona til…? – jobber han fortsatt der hvor…? Konkluderer foreløpig med at det jeg EGENTLIG lurer på om folks liv nok bør unntas den offentligheten som sosiale medier er…
For Face er ikke bare et sted å være, det er også en tilværelse man må mestre! Kan jeg melde behov for en støttekontakt som forklarer the do’s and don’ts her? En slags fadderordning slik de har på skolen når det begynner nye i klassen? Kanskje jeg sier noe feil? En tabbe som plutselig er recomended by 137 mennesker jeg ikke aner hvem her. Skrekk! Foreløpig minner min entré mest om sosial stage-diving - dvs må bare kaste meg uti det og håpe at noen velvillige sjeler tar i mot…
Så - og dette vet jeg mange som kjenner meg i virkeligheten har problemer med å tro: I møte med 2,5 millioner nordmenn kommer jeg plutselig ikke på noe å si! Ikke har jeg noen interessante sykdommer, ikke innreder jeg huset spesielt fint, ikke er jeg særskilt flink til å sminke meg og – det sitter langt inne å si dette - men barna mine er nok også på gjennomsnittet for andre enn de aller nærmeste…
Må derfor bare bryte sammen og tilstå at lite har skjedd på min profil siden jeg kom innenfor den digitale døren. Og dét blir de som har vært snille og godtatt min venneforespørsel (gode kolleger gjør slikt) – stadig minnet om: Hos dem kommer det nemlig opp spørsmål om de ikke har noen de kan introdusere meg for? Også jeg som trodde (håpet!) ingen så meg hvis jeg sto helt stille!
Men altså; jeg har skjønt at observatørstatusen ikke er interessant så lenge. Det er derfor jeg ønsker et ekspertpanel som kan gi noen tips og råd. Og et elektronisk sceneteppe som kan gå rolig ned når man har fått nok – eller trenger en pause. Går det an å lukke boken – og snike seg ut uten at noen ser det? Merker at jeg begynner å lete etter nødutgangen – bare for sikkerhetsskyld!
